Jeg flytter…

Jeg har valgt å starte bloggen på nytt. Dette blir mitt siste innlegg her. Men jeg blir å finne på www.bipolpaps.blogg.no.

Hjernen er full og trenger tømming…

Nå har jeg gått i flere dager med den guffene følelsen at hodet er fullt. Kjennes nesten ut som hjernen er så full at den presser mot kraniet fra innsiden. Det sprer seg ned bak ørene og ned mot nakken. 

Jeg blir sittende som paralysert, å klarer ikke fokusere. Har sittet en time å sett på tastaturet uten at et eneste ord dukket opp på skjermen. Føles som hjernen går i nødmodus. Skulle ønske jeg i det minste fikk til å gråte litt. For det letter trykket litt. 

Nytt år nye muligheter…

Jul og nyttårsfeiringen er over og det nye året er godt igang. Jeg starter på med ny giv. Det nye året starter både på godt og vondt. Har omsider fått innvilget uføretrygd, noe som vil gi meg en stabil og forutsigbar inntekt. Stabilitet er noe jeg må ha for å mestre hverdagen. 

Har gått i et år med litt vondt i hælen i høyre ben. Ikke så vondt at jeg vurderte lege, men nok til at det har vært irriterende. Har jo slitt med venstre ben siden 2011, så tenkte bare det var på grunn av litt feilbelastning at jeg hadde vondt i hælen. 

Men rett før jul så var det eskalert til ganske sterke smerter. Jeg har veldig høy smerteterskel, men jeg skjønte at nå måtte jeg til lege å få det sjekket opp. Der fikk jeg konstantert betennelse i seneplaten som går fra hælen og under foten.

Nå har jeg altså to bein som kjemper imot meg. Skal ikke stikke under en stol at kiloene har kommet å hentet meg inn etter jeg måtte slutte i jobben i 2011. Ikke mindre enn 40kg har lagt sin tyngde på meg de siste årene. Og de kiloene kommer til å gjøre meg mye mere hemmet om jeg ikke gjør noe drastisk.

Har kuttet allt som heter brus og godteri siden uke 2. Har lagt om kostholdet og i samråd med lege er jeg henvist til gastrisk sleeve operasjon. Tar jeg ikke kroppen min tilbake nå, så tar kroppen min knekken på psyken min. Jeg har kommet til et vendepunkt. Og jeg er livredd for å plutselig være ute av stand til å følge barna mine i oppveksten. 

2017 blir året jeg kjempet tilbake med alke midler. Startvekt 158kg. La oss se hvor langt jeg kommer i år.

Bli ferdig…

Når denne jula er ferdig, så er det bare et år igjen å grue seg til neste 🤔 

Tid for refleksjon…

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Kjenner det er på tide å skrive litt nå, bare sånn for å klare å holde meg fast i virkeligheten.

Nå i tiden fram mot jul, det som skal være en god tid med familie og venner. Så får jeg meg ikke til å slutte å tenke på hva jeg har og hva jeg kan tilby mine nærmeste. Ikke i form av gaver, men sånn emosjonelt. 

På denne tiden av året er det nesten tabu å fortelle at man ikke har det så veldig bra. Alle skal jo liksom være så glade. Noe som er tungt å etterstrebe for min og mange andre der ute sin del.

Jeg kjenner at det føles ekstra viktig å holde den «glade masken» på når jeg er ute blant andre. Men den masken har blitt så utrolig tung å bære. Innimellom føles det som jeg er på tur å eksplodere på grunn av alt jeg holder tilbake. 

Derfor er det innimellom godt å bare sitte nede ved vannet på en av mine yndlingsplasser, slik som jeg gjør når jeg skriver dette. Å bare la tårene strømme fritt. Jeg er ikke trist eller lei meg. Er bare så befriende å kunne slippe alt løs. Kjenne hvordan det er å ikke trenge å tenke på å være nødt å holde hardt tak i masken. Bare kjenne sjøluften på hvert åndedrag. Føle den kalde luften prikke i huden. Eneste lydene er de fjerne lydene fra byen og fra en og annen sjøfugl. 

Nå skal jeg bare sitte her helt i stillhet en stund å tømme kroppen for alle spenninger. Før jeg kjører hjem igjen og prøver på noen timers søvn. 

Masken…

Stikkord

masken, når ord blir fattige

 

Når man selv ikke klarer å finne ord. Men kommer over en sangtolkning som beskriver det du vil si helt perfekt. Ole Paus sin tolkning av Disguise sier alt.

Masken Ole Paus/Lene Marlin(link)

Har du kjent det selv noengang, en tomhet i deg selv, du kan aldri leve opp til de andre.
Du må ta deg sammen, ikke vis dem hvem du er.
Har du sagt noe om deg selv som er mere løgn enn sant til de tror at alt er greit, så de holder opp med å granske deg og planke deg med ord.

Alt er helt fint.
Jeg er helt fin nå, jeg trengte bare litt tid.
litt tid for meg selv.
Men se på meg nå…
Jeg er helt oppriktig, men ingen vet vel hva som kan skje.
Har du sett deg selv noengang?
I speilet står et smil, men alt i deg er knust.
Du er hjelpeløs.
Du vil bare bort, ingen kan forstå.
Har du drømt deg selv noengang, at du er et annet sted der masken blir tatt bort og all angst blir støv.
Og så og for alltid er du hel.
Alt er helt fint.
Jeg er helt fin nå, jeg trengte bare litt tid…
litt tid for meg selv.
Men se på meg nå, jeg er helt oppriktig selvom ingen vet hva som kan skje.
Går du og venter på en dag da smerten hvisket ut og du vet at det er løgn det de sier om deg?
Men du gir blank i alt som stenger deg og stemmene som henger etter deg.
Alt er helt fint.
Jeg er helt fin nå.
Jeg trengte bare litt tid.
Litt tid for meg selv, og se på meg nå.
Jeg er helt oppriktig selvom.
ingen vet hva som kan skje

Jeg har det bra…

Jeg har det bra. Du ser det, ikke sant? Smilet, latteren og lysten til å dra ut av huset å finne på noe. Eller ser du mellom sprekkene? Sprekkene i masken jeg bærer.

Kanskje du ser meg på gata. Alene med min trofaste hund. Eller hånd i hånd med mine to små prinsesser, på vei for å prøve å være en god pappa. Jeg er bare en mann i gata som du tilfeldigvis passerer.

Du ser meg skjeldent ute på kafe, smilende sammen med mange venner. Eller på byen full av godt humør. Ikke for at jeg ikke vil, men jeg klarer ikke. Det tar for mye av min energi. Den energien er til noen andre som fortjener den mer.

Jeg holder ut alt livet kaster til meg. Sånsett er jeg kanskje sterk, men det koster. Jeg har gode dager, ja absolutt. Og jeg har fått det jeg ønsket mest av alt her i livet. Og det var prinsessene mine. De er det kjæreste jeg har og de fortjener all min energi og alle mine gode dager.

Selv når det stormer som verst inne i hodet mitt, så er det tanken på de som ankrer meg fast i virkeligheten. Hadde jeg kunnet så hadde jeg ofret alt for å få lov til å være den beste pappaen for dem. Jeg gjør hvertfall mitt beste. Tror jeg?

Jeg prøver å finne roen. Roen i tankene og roen i kroppen. Men det føles som et konstant kaos. Jeg føler meg bare som en tilskuer, mens livet passerer i høy hastighet. Orden, god økonomi og sosialt liv. Det er bare fremmedord jeg hører andre bruke for å beskrive sine liv. Jeg gråter inni meg. Av raseri, misnøye og frustrasjon.

Den daglige kampen.

Jeg er så lei. Lei av å leve som det her. Jeg har egentlig et godt liv på tross av hvordan ting er. Men det er så slitsomt. Det er så slitsomt å spille et spill hver dag. På med masken å vis verden at her er jeg, jeg har det helt fint. Sitte å snakke med noen å plutselig ramle helt ut av samtalen fordi tusen tanker raser rundt i hodet som en storm. 

Når tankene spinner og nervene ligger utenpå huden så føler jeg meg helt ubrukelig. Bare det å skal gå i en butikk kan føles som en umulighet og hjertet slår dobble slag mens jeg går inn i en slags apatisk tilstand. 

Men det verste er støyen. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men det er det mest ubehagelige jeg vet om. Virker som om hodet er fullt av støy. Lyden minner litt om når du kommer inn i et lite lokale med høy musikk og hundrevis av mennesker som roper over hverandre for å prøve å overdøve musikken for å høre hverandre. Det er lyden av tusen tanker som kolliderer med lysets hastighet. Jeg kaller det bare for tankestøy. Noen timer med det å jeg kan nesten sovne stående. Det er så utmattende at det rett og slett gjør vondt.

Hadde det ikke vært for barna og for mine nærmeste så vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom hverdagen. 

Nå har jeg bestemt meg for noe som utfordrer meg på alle plan. Jeg skal begynne å trene på treningsstudio. Ikke bare prøve men presse meg til å fortsette. Min ekskone skal også begynne å trene med meg. Noe som motiverer meg mere. Men jeg må presse meg til å klare å dra å trene selv om hun ikke alltid har mulighet til å være med. Håpet er at å slite meg ut fysisk skal bremse litt på alt det psykiske. Så får de andre helsemessige fordelene med å trene komme som en bonus.

Så det blir en tøff og vanskelig periode framover. Men som forhåpentligvis gir et positivt resultat både psykisk og fysisk. 

Hello darkness, my old friend….

Da var det her igjen. De tunge følelsene som jeg ikke er så god på å mestre. Skulle gjerne satt ord på det slik at de som ikke har opplevd det kunne forstå. Men det er ikke mulig. Beste ordene jeg finner er tungt, tomt og trist.

Har prøvd å kjempe meg opp i hele dag, men uten hell. Var et lyspunkt at jeg fikk servert lunch og en god samtale hos en kamerat. Det varmet virkelig. Men humøret stupte fort igjen.

I dag merket jeg effekten av å ha distansert meg fra omgangskretsen. Tenkte kanskje en fest og litt god musikk kunne fått humøret opp igjen. Selvfølgelig uten å drikke, for alkohol i denne tilstanden gjør bare vondt værre. Jeg motet meg opp til å spørre noen venner om hva de skulle i dag. Om de kanskje hadde lyst på besøk eller finne på noe. Svarene skjærte inn dypere for hver person. Skal på fest til *****, så det passer dårlig. Kanskje en annen dag. Jeg hadde også spurt vedkommende alle skulle til før jeg visste at det skulle være fest der. Svaret var, Skal ha fest i dag så det passer litt dårlig.

Føler meg fysisk syk av følelsen av å være uønsket. 

Begynner jeg å bli en persona non grata? Det er ikke meg, jeg må kjempe imot

Hvem er du? Høyre eller Venstre?

Stikkord

fargerik hjerne, impuls, ta tilbake kontrollen

Mine tanker lever sitt eget liv. Alt går veldig fort å det er vanskelig å henge med. I perioder er det gøy. Masse farger, lyder, lukter og vibrasjoner. Lyst å leve, utfordre, omfavne verden og bare være med på karusellen. Tegne, male, synge uhemmet å kaste meg etter den ene impulsen etter den andre. I all hovedsak styrer jeg best etter høyre hjernehalvdel.

Men når alt tilslutt kræsjer i et evig tankespinn og de vonde følelsene melder sin ankomst. Da skulle jeg ønske den mere voksne venstredelen kom på banen. For å hjelpe meg ta meg sammen å være litt mere logisk. Hos meg er heldigvis de tunge deprimerte stundene kortest. Eller vet ikke om jeg kan si heldigvis. Kunne gjerne tenkt meg en mere balansert følelsesmessig hverdag.

Så nå er det tilbake til ommøbeleringen. Forandring fryder sier de som forstår seg på sånnt. Så da er det bare å fortsette der jeg slapp